Skottland-turen! (MyFa 2010) - DEL 2
Jeg trenger vel egentlig ikke si det, men det er lurt å begynne på DEL 1, i og med at det er begynnelsen...
MyFa 2010 -Skottland DEL 2.
Iona:
På Iona bor det litt over hundre mennesker. Det minte meg litt om en gammel, mindre versjon av Ibestad.
Det som er spesielt med Iona, er The Iona Abbey som ble grunnlagt av st. Columba for lenge siden. The Iona Abbey er en kjempesvær kirke av stein som er utrolig fin. Dere får se bilder snart.
Iona er også et destinasjonsmål for de som ønsker å gå pilgrimsvandringen som blir holdt der...ofte. 
Jeg og Trond var kul og tok en Swich - båtversjon.
Det første vi fikk se av Iona:
Det var en skikkelig søt...by(?) Det var ikke lov med privatbiler der, bare taxi og vareleveringsbiler. Kult.
Vi kom oss i land og begynte å gå oppover mot der vi skulle sove. Det var en slags stasjon for de som kom for å gå pilgrimsvandringen, og siden det allerede var fullt hadde vi med oss telt så vi kunne sove i hagen.




Det ble en telt-by! :)

Our crib. Jeg og Malene delte telt :)
Etter å ha brukt en stund på å sette opp teltene, fikk vi være med en kar for å få omvisningen nede i Abbey-en.
Dette er Iona Abbey:
Først fikk vi omvisning i et lite hus som lå ved siden av. Der var det masse gamle skulpturer og ting som hadde stått der før



Så fikk vi gå til selve Abbey-en
De hadde en lykkebrønn (eller hva man nå kaller det)! Der var det masse penger.

De hadde et pittelite rom inne i veggen som ikke inneholdt noen ting... det var bare en hule, liksom. Og ingen visste hvorfor det var der...
Også hadde de et steinansikt av en mann i den ene veggen. Det var ingen som visste hvorfor han var der heller...
Gravene til en konge og en dronning.
Også hadde de en hage INNI kirka! Det var dødskult

og jeg bare: ...lol? Det er jo akkurat som den der plassen world of warcraft...
....lol...
Og den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt vet at det er en plass som ser ut som dette i wow er fordi jeg har sett Sondre spille på den banen.
Uansett...
På alle søylene var det en egen...utrgavering. Det var utrolig kult!


Og i midten av hagen sto verdens SKUMLESTE skulptur. Den var det heller ingen som viste noe om.
Liksom...en menneskelignende ting med tentakkel-føtter og en fugl som hakker seg inn i hodet med masse dyr under seg? Den frika meg litt ut egentlig.
Etter å ha vært på omvisning, gikk vi tilbake til teltbyen vår og fikk beskjed om at vi måtte dele oss under middagen. Noen kunne spise på...stasjonen (/ved siden av teltbyen/der vi bodde), mens de andre måtte spise i Abbey-en. Etter at Joakim holdt en liten mini-tale for meg om hvor mye mer minneverdig det ville være å spise i Abbey-en (han hadde et poeng), bestemte jeg meg for å spise der. Det skulle Charlie, Malene og reiselederne også.
Siden vi hadde litt tid før middag, bestemte vi oss for å sjekke ut den lokale matbutikken. Gjett hundre ganger hvilken...:
Forfulgt av spar...
Der kjøpte vi godteriiiii og is :) Og nøtter.
Også fant vi ei ku utenfor stasjonen!
Trond sa den var KU-L. Trond sier alltid så mye morsomt.
Jeg har forresten en ting med kuer. De hater meg. En gang når jeg var liten ble jeg nesten angrepet av en ku. Denne stirret heldigvis bare agressivt på meg, og jeg visste bedre enn å stå der i lengre enn 5 sekunder, så jeg var trygg.
Middagen i Abbey-en var absolutt minnerik! Vi fikk snakket med masse andre folk som også var på pilgrimsvandring og Trond fortalte oss alt om at taket i akkurat den delen av kirken var laget av norsk tømmer. Tingen er at vikingene fra Norge plyndret hele Iona, ødela alt og var fæle. Som en unnskyldning for dette har Norge sendt masse tømmer ned til Iona, så de kunne gjenoppbygge alt som ble ødelagt. 
Her er Malene og en skjønn unge vi snakket med. Jeg husker ikke hva han heter, dessverre, men han hadde de skjønneste øynene jeg har sett.
Jeg husker ikke hva vi fikk til middag heller, men siden jeg er litt kresen når det kommer til vegetar-mat, ble det til at jeg ble sittende uten å spise og følte meg bortskjemt. Alle ungene fikk pizza, så jeg og Charlie satt og småsiklet etter ungen med de skjønne øynene sin mat. Line oppdaget dette, og sa at vi kunne se om det var noe igjen når måltidet nærmet seg slutten. Det var det, og jeg og Charlie takket Gud for det, forsynte oss med 2 stykker hver og smilte fornøyd. Helt til vi fant ut at pizzaen heller ikke var så god.... (For Guds skyld, jeg sier ikke at kirken er dårlig å lage mat, det er MEG. Ikke dem, MEG!)
Etter middag fikk vi dessert...
Det var...heller ikke så godt (uff).
Jeg og Joakim tok oss en kaffe før vi planla å gå opp til stasjonen, men, hvis jeg husker riktig, ble vi værende igjen for å leke med ungene som bodde i abbey-en (jeg husker ærlig talt ikke om vi gjorde noe i mellomtiden...). For å være sosial var det felles-leking før gudstjenesten som vi også skulle delta i, og vi var velkommen til å være med :)
Har noen av dere noen gang spilt capture the flag? Vi lekte det på ordentlig. Det var kjempegøy!
Man deler "landet" man spiller på i to, et for hvert lag (altså er det to lag). Hvert lag har et flagg og det skal gjemmes på en bestemt plass på lagets landedel. Det er om å gjøre å finne flagget til det andre laget og få det over på sitt eget land. Hvis et lag befinner seg på det andre lagets land, kan han bli tatt av laget som eier landet og havne i fengsel. Altså må laget klare å springe inn på det andre lagets land, finne flagget, komme seg på sitt eget land og plante flagget der, UTEN å bli tatt av det andre laget. Faktisk så morsomt!
Så var det gudstjeneste. I motsetninger til de harde benkene i Harstads kirker (no offence, de funker veldig bra de også), fikk vi vår egen stol med pute og armlener og greier! :)
Chill.
Gudstjenesten var overraskende...kort? Man er jo liksom vant til å bli sittende i hvert fall en times tid med et til tider litt vel langt program i hånden. Denne gudstjenesten varte i 40 minutter, hvor 5 av dem var piano-spill (som forresten var nydelig), 15 av dem var prestens preken om atomvåpen og deres rolle i samfunnet i dag (som var forbausende interessangt), 5 minutter var allsang og det siste kvarteret ble brukt til...terapi? Vi skulle i hvert fall lukke øynene, nyte stillheten og høre et par setninger om hvor kule og flotte mennesker vi var. Gudstjenesten var så fort over at jeg ble forvirret...
Rett etter gudstjenesten fikk vi plutselig vite at vi skulle på dans. En dans... vi ikke hadde hørt noe om. Selvfølgelig hadde ingen pakket med seg noe annet enn turklær, og uansett hadde vi tydeligvis ikke tid til å skifte før vi måtte gå, så mens Ionas innbyggere kom med fine skjørt og kjoler, kom vi gående med fjellsko, treningsbukse og diverse tjukkgensere. Perfekt. 
Dette er det eneste bildet jeg har tilgjengelig akkurat nå, og dessverre ser dere ingen av oss Nordmenn på bildet.
Vi var der en god stund, hørte på irsk folkedans-musikk og danset irske/skotske folkedanser som vi lærte på selve dansen. En del av staffen fra Camas var der også og de danset med oss, så det var veldig gøy :) I håp om å kapre dusjen, gikk jeg tidlig sammen med Charlie og Morten. Da var det helt mørkt ute, og jeg husker at jeg nektet å røre meg en millimeter med mindre Morten lyste foran meg, i redsel for å mose en padde. De var det hundrevis av.
Plutselig skulle alle dusje, og vi ble sittende sammen på stasjonens bibliotek for å vente på hverandre og stå i kø. Jeg var en av de første som dusjet, og ble sittende sammen med Morten for å gå igjennom Spotify-listen hans. Tror det var den kvelden jeg fant ut at jeg digget musikk-smaken hans! Han var også den som introduserte meg for pendulum :) Digg. Jeg skylder han en for den.
Da Malene var ferdig å dusje, la vi oss samtidig i teltet. Jeg, som hadde vært redd for å fryse fikk en positiv overraskelse når temperaturen viste seg å være forholdsvis grei. Dessverre ble det uten å nøle den verste natten jeg hadde under Skottland-turen. Jeg lå ekstremt ubehagelig uansett hvilken stilling jeg lå i, så det endte med at jeg måtte bytte på hvilken hofte jeg skulle ha vondt i siden hoftebeinet alltid knustes av bakken (jeg klarte ikke å ligge på ryggen). I tillegg pissregnet det (sånn ordentlig...troperegn-typen), så jeg våknet sikkert tjue ganger av lyder. Det var sinnsykt deilig å våkne den morgenen å vite at jeg aldri skulle sove i det teltet igjen :)
Tirsdag.
Dette var pilgrimsvandrings-dagen. Vi hadde en fin frokost på stasjonen, med det normale inntaket med "porridge". Grunnet min ekstremt dårlige nattesøvn ble det også to kopper kaffe på meg, som faktisk hjalp en god del. Arbeiderne på stasjonen hadde smurt sikkert 500 brødskiver med eggesalat, tunfisk osv. Så vi kunne lage oss niste til vandringen. Jeg pakket med meg to loffskiver og en grovskive med eggesalat + et eple. I stedet for at alle skulle ta med seg en stor sekk, pakket vi alles ting i min, og ble enige om å bytte på å bære den. Fin ordning.
Da alle var klare møttes vi nede ved Abbey-en, hvor pilgrimsvandringen skulle starte. Den lille ventestunden måtte vi selvfølgelig utnytte så vi kunne ta noen kule gruppebilder!
Fremdeles like kult å gå i regnbukse, altså!
Vi begynte å gå og stoppet ved mange forskjellige "poster" som vi fikk vite mye om. Iona er en meget historisk plass, og nå vet jeg sikkert mer om den øya enn jeg noen gang vil vite om Harstad...

Jeg og Charlie gikk sammen på veien til og snakket om alt fra skole, playstation-spill, fremtidsplaner osv. Koselig :)
Vi skulle gå til en strand som heter Columba Bay, og etter en times tid fikk vi vite at vi snart var fremme. Så gikk vi rundt en sving og bare:
Jeg har ikke ord en gang.
Så gikk vi ned til stranden og der skulle vi spise lunsj, så vi fant oss en haug med utsikt over det hele og spiste der. Skikkelig fint!
Vi satt på den store steinen til venstre:
Utsikten fra haugen:

Etter en lang og behagelig lunsjpause med prating, god utsikt og avslapning samlet alle seg sammen for nok en post. Her skulle vi finne to steiner; Den ene skulle kastes i havet for å "kaste våre synder og sorger", og den andre skulle vi ta vare på som et symbol på alle våre gode tider, våre håp og gleder. Hele denne posten var på en måte "klimakset" med hele pilegrimsvandringen. Den opprinnelige grunnen til kristen pilegrimsvandring er for å søke tilgivelse for synder man har gjort, og "starte på nytt". Det ble på en måte uttrykt ved å kaste den ene steinen som et tegn på synd og å ta vare på den andre som et tegn på det gode. 
Etter å ha utført posten gikk vi tilbake samme veien vi kom. Vi skulle gå et stykke den veien, og så skulle vi gå videre en annen vei. 

Så kom vi til en slette, og der var plutselig Lunsjbilen! Åhimmel. Alle satte seg ned, og det ble servert saft og..havrekaker(?). 




Hele denne dagen hadde jeg følt meg i dårlig form, og vurderte faktisk å ikke gå pilegrimsvandringen. Men når man er på en tur som dette, så føler jeg at man må ta alle mulighetene man får til å oppleve ting, og derfor valgte jeg å bli med. Men så ble det bare verre. Og derfor valgte jeg å gå tilbake til stasjonen etter lunsjpausen, siden vi allikevel var så nær. June ble heldigvis med, siden hun også var i dårlig form.Så når de angre gikk videre, tok vi fatt på turen mot stasjonen.
Turen hjem til stasjonen var...interessant. Vi klarte selvfølgelig å gå oss bort, selv om jeg ikke skjønner hvordan det er mulig når vi fulgte stien hele veien... Etter å ha vandret litt rundt omkring, så vi endelig et hustak og da skjønte vi at vi var på rett vei igjen.
På stasjonen la vi oss ned for å sole oss utenfor, og det var utrolig godt å kunne ligge å sløve.
Da de andre kom tilbake var jeg i litt bedre form, og klarte å være med på nedpakningen og slike ting. Vi skulle ta båten tilbake med en gang. 

Bilder fra båtturen.





































































































